Barnets beste-vurdering
Barnekonvensjonen
FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som gir barn og unge under 18 år et særskilt menneskerettighetsvern. Den gir barna de samme grunnleggende rettigheter, uansett hvem de er og hvor de bor. Barnekonvensjonen er også kalt barnas egen grunnlov.
Barnekonvensjonen er delt inn i fire hovedområder av rettigheter:
- Barn har rett til liv og helse
- Barn har rett til skolegang og utvikling
- Barn har rett til omsorg og beskyttelse
- Barn har rett til deltakelse og innflytelse
Barnekonvensjonen inneholder 54 artikler. Rettighetene skal ses i sammenheng som et udelelig hele. Barnekonvensjonen inneholder fire generelle prinsipper. Disse er artikkel 2 (ikke-diskriminering), artikkel 3 (barnets beste), artikkel 6 (retten til liv og utvikling) og artikkel 12 (barnets rett til å bli hørt). De andre bestemmelsene i konvensjonen skal tolkes i lys av disse prinsippene.4 Barns rett til å bli hørt og hensynet til barnets beste følger også av Grunnloven § 104.
Barnets beste-vurdering og retten til å bli hørt
Barnekonvensjonen art. 3 og art. 12, Grunnloven § 104 og forvaltningsloven § 17 gir alle barn en rett til å bli hørt i saker som vedrører dem og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.
Artikkel 3 nr. 1 fastsetter at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn.
Momenter i barnets beste-vurdering
Momenter i barnets beste vurderingen kan ifølge FNs barnekomité (2003) og Sandberg (2016) være:
- Barnets eller barnas syn
- Barnets identitet
- Beskyttelse, omsorg og sikkerhet (bl.a. vold)
- Barnets rett til liv og utvikling.
- Barnets fysiske og psykiske helse
- Barnets rett til utdanning
Hensynet til barnets beste er en rettighet, et grunnleggende hensyn og en saksbehandlingsregel. Det betyr at hensynet til barnets beste alltid skal vurderes, og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom en slik vurdering ikke er gjort. Hensynet til barnets beste er ikke den eneste faktoren, men en svært viktig faktor. I vurderingen av hva som er elevens beste, vil elevens oppfatning være sentral. Det er imidlertid ikke alltid at eleven eller foreldrenes mening er til det beste for eleven.
Alle barn har rett til å bli hørt i saker som vedrører dem. Dette gjelder uavhengig av alder eller forutsetninger. Det må alltid vurderes om eleven er hørt godt nok i saken eller om en må høre eleven selv. Utgangspunktet at barnet skal høres barnet direkte, men barnet kan også høres gjennom objektive personer, foreldre, gjennom brev m.m. Det kan også tenkes at barnets stemme kommer tydelig nok frem i annen dokumentasjon. Barnet har ikke en plikt til å uttale seg.
Se "Veiledning til bruk av barnekonvensjonen i saksbehandlingen"
Kilde: Utdanningsdirektoratet